Formålet med loven er todelt. For det første, og det viktigste, pålegger loven alle store og mellomstore virksomheter i Norge å fremme respekt for grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold i forbindelse med produksjon av varer og levering av tjenester. For det andre skal loven sikre allmennheten tilgang til informasjon om hvordan virksomheter håndterer negative konsekvenser for grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold.
Som følge av dette pålegges dermed alle virksomheter berørt av loven å gjøre såkalte aktsomhetsvurderinger. Det innebærer at de må kartlegge, forhindre og begrense mulig negativ påvirkning på grunnleggende menneskerettigheter og anstendig arbeid. Og aktsomhetsvurderingene skal være risikobaserte, gjentagende og forebyggende.
For mange virksomheter blir det viktig å innlede en dialog med organisasjoner som kan gi god veiledning når det gjelder aktsomhetsvurderinger, eksempelvis fra Etisk Handel Norge eller Norges OECD-kontaktpunkt for ansvarlig næringsliv. Ikke minst gjelder det virksomheter som importerer fra land hvor det foreligger stor risiko for brudd på menneskerettigheter og/eller arbeidstakerrettigheter.
Tilgang til informasjon
I arbeidet med aktsomhetsvurderinger fremhever loven behovet for å kommunisere med berørte interessenter, det være seg ansatte, men også eksterne parter som fagforeninger, menneskerettighetsorganisasjoner, kvinnegrupper mm. I denne sammenheng blir det ekstra viktig å gjennomføre gode prosesser for interessentdialog. Aktsomhetsvurderingene skal offentliggjøres på virksomhetens nettside innen 30. juni hvert år, gjerne som del av virksomhetens rapportering om samfunnsansvar.
Når det gjelder tilgang til informasjon fra allmennheten foreslår regjeringen at alle, ved skriftlig forespørsel, skal ha rett på informasjon om hvordan virksomheten håndterer faktiske og potensielle negative konsekvenser i tråd med sine aktsomhetsvurderinger. Du får i utgangspunktet tre uker frist for å gi et skriftlig svar som skal være dekkende og forståelig. Her blir det ekstra viktig å sette seg godt inn i lovens krav og mulighetsrom, og kommunisere slik at du ikke bidrar til et økt negativt engasjement.
Ifølge lovforslaget vil Forbrukertilsynet få et særlig ansvar knyttet til kontroll og veiledning med loven. Utgangspunktet for deres behandling av en sak vil være å forhandle frem en løsning på en eventuell klage, men de kan også utstede både et forbud/påbud, gi tvangsmulkt eller et overtredelsesgebyr.
Kritikk og videre behandling
Lovforslaget er sendt til Stortinget for videre behandling. Det forventes at forslaget vil skape debatt, og det er grunn til å tro at særlig følgende tre innvendinger vil komme: For det første omfatter lovforslaget bare store og mellomstore virksomheter i Norge, og ikke mindre virksomheter. Regjeringen sier likevel at det kan bli aktuelt senere, når man har fått mer erfaring med loven.
For det andre omfattes ikke offentlig sektor av loven, bare statsforetak. Flere vil hevde at særlig offentlig sektor med sin innkjøpsmakt har et særlig ansvar, og mulighetsrom, for å fremme menneskerettigheter og arbeidstakerrettigheter i leverandørkjeden.
For det tredje foreslås det ingen plikt for virksomhetene til å redegjøre for hvor de får sine varer produsert (produksjonssted). Her er selv deler av næringslivet splittet. Men også på dette området sier regjeringen at det kan komme endringer senere.
Kommunikasjonsbehov
Uavhengig av Stortingets behandling av saken og hva som blir det endelige utfallet, så bør store og mellomstore virksomheter snarest forberede seg på innføring av åpenhetsloven. Kommunikasjonsbehovet vil i særlig grad være knyttet til følgende fire områder.
For det første bør selskapet lage en strategi og plan for innføring av aktsomhetsvurderinger. For det andre bør det gjennomføres en interessentkartlegging i tilknytning til aktsomhetsvurderingene. For det tredje må det utarbeides en mal for den redegjørelsen som årlig skal offentliggjøres på nettsiden, gjerne på en slik måte at den bidrar til engasjement og involvering. Sist, men ikke minst må det lages en plan for hvordan man effektivt og forståelig kan kommunisere til de aktørene som etter hvert vil stille spørsmål til virksomhetens arbeid med menneskerettigheter og arbeidstakerrettigheter – for de vil komme.