Hvordan lede i urolige tider?

Tyggegummi i håret for alle ledere

For ledere, enten man jobber i næringslivet, offentlig sektor eller en frivillig organisasjon, så har det blitt langt mer krevende å lede. I større grad enn tidligere påvirkes ikke bare de strategiske beslutningene, men til og med de daglige operasjonelle rutinene, av geopolitiske og handelspolitiske forhold. For ledere innebærer det at man nå også må forstå politikk og samfunn for å kunne lede en virksomhet. Det er som å ha tyggegummi i håret, for alt er innvevd i hverandre: markedet, politikk, økonomi, lover og regler mm.

I denne utgaven får du derfor vår vurdering av hva som vil prege samfunnsutviklingen og mediebildet frem mot valget, men også hva som kan skje etter valget.

Rentekutt gir ny dynamikk i valgkampen

Norges Banks høyst overraskende rentebeslutning forrige uke, skapte et økonomisk vendepunkt i valgkampen. Sentralbanken kuttet styringsrenten med 0,25 prosentpoeng til 4,25 prosent – det første rentekuttet på fem år – noe som umiddelbart førte til at storbankene varslet lavere boliglånsrenter for folk flest. Kombinert med et solid lønnsoppgjør som endelig gir reallønnsvekst og økt kjøpekraft til arbeidstakerne, betyr dette at nordmenn får bedre råd og lavere renteutgifter på boliglån fremover.

For regjeringen er timingen gyllen: Høyresiden mister muligheten til å anklage regjeringen for brutte løfter om økt kjøpekraft når lønnene stiger mer enn prisene og renten faktisk har begynt å falle. Denne “sjokkgaven” fra Norges Bank – som en avis kalte det – kan dermed bli et viktig vendepunkt i valgkampen. Regjeringen kan nå peke på at folks privatøkonomi faktisk bedres, og det borgerlige budskapet om at “folk får det dårligere” mister kraft.

Særlig for boligsektoren er rentebeslutningen gode nyheter. Dette kan åpenbart påvirke både bolig- og hyttesalget av eksisterende bygg. Og det kan være at en del entreprenører nå trykker på knappen for å sette i gang nybygging. Vi tror det likevel vil ta 6-12 måneder før vi ser den reelle positive effekten av rentebeslutningen på nybyggingsfronten.

Revidert budsjett: Norgespris på strøm og løft for kommune

Samtidig som renteoverraskelsen gir regjeringspartiene medvind, har Stortinget vedtatt et revidert nasjonalbudsjett for 2025 med noen viktige tiltak som påvirker både velgere og næringsliv. Det mest omtalte grepet er innføringen av den såkalte “Norgespris” på strøm. Fra 1. oktober skal husholdninger kunne inngå avtale om fastpris på strøm på 40 øre per kilowattime. Ordningen finansieres over budsjettet og er ment å gi folk trygghet mot skyhøye strømregninger framover. Senterpartiet fikk i forhandlingenehevet maksgrensen fra 4000 til 5000 kWh per måned, slik at familier med høyt forbruk også omfattes. Opposisjonen på høyresiden har riktignok kalt ordningen for valgflesk og varslet at de vil skrote Norgesprisen ved et regjeringsskifte, fordi de mener den maskerer de underliggende problemene i strømmarkedet. De har samtidig sagt at det kommer ikke en ny ordning fra dem før de har grundig utredet deres eget alternativ. Regjeringen og deres støttepartier svarer at Norgespris sikrer forutsigbarhet for folk i en urolig tid, og at ordningen vil vare ut 2029 ifølge budsjettavtalen.

Det reviderte budsjettet inneholder også et betydelig kommuneløft. Kommuner og fylker tilføres 1,6 milliarder kroner ekstra for å styrke lokal velferd og økonomi. Dette kommer på toppen av allerede vedtatte økninger i rammetilskudd. Av dette beløpet får fylkeskommunene 500 millioner kroner øremerket samferdsel, altså penger til vedlikehold av fylkesveier, ferger og kollektivtransport. Lokale myndigheter har lenge etterspurt midler til å tette vedlikeholdsetterslep på veiene og opprettholde transporttilbudet, så denne bevilgningen vil gi etterlengtet rom i budsjettene ute i distriktene.

For næringslivet betyr det både bedre infrastruktur over tid og at kommunene kanskje unngår å øke eiendomsskatt eller avgifter for å balansere sine budsjetter. Revidert budsjett viderefører for øvrig linjen om stabile skatter for bedrifter – selskapsskatten holdes uendret på 22% og det innføres ingen nye særavgifter. Samtidig fjernes som tidligere vedtatt den ekstra arbeidsgiveravgiften på høye lønninger fra 1. juli, noe som særlig gagner teknologibedrifter og kunnskapsintensive miljøer. Finansminister Jens Stoltenberg har understreket at ansvarlig økonomistyring ligger fast, men at budsjettavtalen med SV og Sp viser evne til å prioritere viktige tiltak innenfor nøkterne rammer.

Internasjonale faktorer som påvirker næringslivet fremover

Valgkampen og norsk økonomi utspiller seg ikke i et vakuum. Ute i verden skjer det endringer og uroligheter som også får konsekvenser for norske virksomheter. Her er noen av de viktigste internasjonale forholdene som vil prege økonomien fremover:

Trumps nye tollsatser

USA’s president Trump har i sin nye presidentperiode gjenopplivet handelskonfliktene og innført en generell tollsats på 10 prosent på import av varer fra nesten alle land. I tillegg truer han med høyere toll på varer fra utvalgte land – for Norges del opptil 15% – som et såkalt “gjengjeldelsestoll”-tiltak (foreløpig midlertidig satt på pause). Disse nye tollsatsene skaper usikkerhet i verdenshandelen og kan ramme norske eksportbedrifter, særlig innen metall, teknologi, fiskeri og andre sektorer som er avhengige av det amerikanske markedet. Norske varer blir i praksis dyrere for amerikanske kunder, noe som kan svekke vår konkurranseevne i USA og potensielt utløse mottiltak fra andre land. Norsk eksport til USA utgjør rundt 3% av vår vareeksport, men mange norske underleverandører kan også bli indirekte rammet når europeiske selskaper møter 20% toll på vei inn til USA og dermed presser sine priser nedover. Summen av dette er økt handelsusikkerhet og fare for en ny runde handelskrig som kan dempe den globale veksten.

Krigen i Ukraina

Den tragiske krigen i Ukraina ruller videre på tredje året og fortsetter å prege den økonomiske situasjonen i Europa. Krigen har bidratt til energikrise, råvaremangel og generell uro som svekker vekstutsiktene hos Norges handelspartnere i Europa – noe som også legger en demper på norsk økonomi. Høye gass- og strømpriser i kjølvannet av krigen har drevet opp inflasjonen i EU, selv om prisene har stabilisert seg noe det siste året takket være fulle gasslagre og alternative energikilder. For norsk næringsliv har krigen medført økt etterspørsel etter norsk gass, forsvarsmateriell og humanitær bistand, men også utfordringer i form av dyrere innsatsfaktorer og markeder i krise. Uansett utfall på slagmarken vil gjenoppbyggingen av Ukraina kreve enorme ressurser i årene fremover – en innsats Norge og Europa vil måtte bidra til, og som kan åpne nye muligheter for norske bedrifter innen bygg, energi og teknologi. Men på kort sikt er bildet preget av usikkerhet: ingen vet hvor lenge krigen varer, og risikoen for eskalering eller nye flyktningstrømmer ligger der som en usikkerhetsfaktor for økonomien.

Uro i Midtøsten: Nye eskaleringer og konsekvenser for norsk næringsliv

Midtøsten har lenge vært en region preget av ustabilitet, men situasjonen har blitt ytterligere forverret etter den nylige bombingen av tre iranske atomanlegg. Angrepene, som flere kilder tilskriver Israel eller dets allierte, markerer et dramatisk skifte i konflikten mellom Iran og Vesten, og har sendt sjokkbølger gjennom både regionen og verdenssamfunnet. Bombingen har ført til økt spenning mellom Iran og nabolandene, og risikoen for videre eskalering – inkludert mulige motangrep eller cyberangrep mot vestlige interesser – er betydelig. For verdensøkonomien, og ikke minst for norsk næringsliv, kan konsekvensene bli omfattende. Iran er en sentral aktør i verdens oljemarked, og uro rundt landets atomprogram har allerede presset oljeprisenoppover. Dersom konflikten skulle spre seg eller føre til forstyrrelser i Hormuzstredet – hvor en tredjedel av verdens sjøbårne olje passerer – kan vi se et kraftig hopp i både olje- og gasspriser. Dette vil på kort sikt øke inntektene for norsk olje- og gassindustri, men samtidig føre til høyere kostnader for norske husholdninger og bedrifter som er avhengige av importerte varer og energi.

Konflikten mellom Israel og Hamas har også regionale ringvirkninger – og for verdensøkonomien betyr det primært risiko for høyere olje- og gasspriser hvis uroen skulle spre seg til produserende land. Oljeprisen opplevde et kraftig rally i fjor høst, før den falt igjen, men nå advarer flere om at geopolitisk uro i regionen kan gi oljeprisen et nytt løft. Det vil i så fall være inflasjonsdrivende globalt og kunne presse rentene oppover igjen.

For Norge som olje- og gassprodusent kan høyere oljepris på kort sikt gi økte inntekter til staten og energiindustrien, men det vil også ramme våre handelspartnere og husholdningene gjennom dyrere drivstoff. I tillegg skaper den økte usikkerheten i Midtøsten et mer uforutsigbart investeringsklima. Norske selskaper med leverandørkjeder i regionen, eller som er avhengige av stabile energipriser, må nå ta høyde for økt risiko for forstyrrelser i handel, transport og finansmarkeder. Sikkerhetspolitiske spenninger kan også føre til endringer i globale allianser, noe som kan påvirke norske eksportmuligheter og tilgangen til viktige markeder.

På lengre sikt kan en eskalering av konflikten rundt Irans atomprogram også føre til strengere internasjonale sanksjoner, som igjen kan ramme norsk næringsliv indirekte gjennom økte råvarepriser og lavere global vekst. Norske bedrifter må derfor være forberedt på et mer uforutsigbart og risikofylt internasjonalt landskap, der hendelser i Midtøsten raskt kan få ringvirkninger langt utover regionen selv.

Kinas vekst og geopolitisk innflytelse

Kina fortsetter å være en avgjørende faktor i verdensøkonomien. Til tross for noen tegn til fall i økonomien de siste årene, har Kina ambisjon om å doble sin økonomi innen 2035, og landet investerer tungt i teknologi, infrastruktur og militær makt for å øke sin globale innflytelse. Kinas betydning for verdensmarkedene kan knapt overvurderes – for eksempel bygges nå 60% av alle nye skip i verden i kinesiske verft, og norsk maritim næring er helt avhengig av kinesisk kapasitet.

Kina er Norges største handelspartner i Asia, og særlig i det grønne skiftet merker vi Kinas dominans: Landet har utviklet et unikt økosystem for produksjon av batterier, solceller, elektriske kjøretøy og annet grønt utstyr, noe som gir dem en strategisk fordel globalt. Samtidig øker Kinas politiske og geopolitiske tyngde. Beijing-regimet har blitt mer autoritært hjemme og mer assertivt ute – fra investeringer i Afrika og Asia (gjennom Belt and Road) til maktdemonstrasjoner i Sør-Kinahavet og rundt Taiwan.

For norsk næringsliv gir Kinas vekst tosidige konsekvenser: På den ene siden store markedsmuligheter og tilgang på rimelige varer og teknologi; på den andre siden en sårbarhet dersom stormaktsrivaliseringen mellom USA og Kina tilspisser seg. Vi ser allerede at USA innfører restriksjoner på teknologisamarbeid med Kina, og EU strammer inn på kinesiske oppkjøp i Europa. Norske bedrifter kan komme i krysspress dersom vi må velge side i standarder, handel og teknologi. Kort sagt: Kinas økonomiske opptur og maktambisjoner vil være en av de definerende rammebetingelsene for næringslivet i årene som kommer, og krever årvåkenhet og tilpasningsdyktighet fra norske virksomheter.

Høyres krise: Hvorfor faller Erna?

Meningsmålingene det siste halvåret har vist et oppsiktsvekkende fall for Høyre. Selv med historisk høy inflasjon og renteoppgang fram til nå – normalt saker som ville gavnet opposisjonen – har Høyre stupt på målingene. I juni fikk partiet sin laveste oppslutning på 16 år, med under 14% på Altingets partibarometer.

Erna Solbergs personlige popularitet er også dalende, og mange spør seg: Hva skjedde egentlig med Høyrebølgen? En måte å analysere Høyres fall på er gjennom professor Robert Cialdinis seks prinsipper for påvirkning.

Ser vi Høyres situasjon i lys av disse psykologiske mekanismene – gjensidighet, konsistens, sosialt bevis, autoritet, like/likhet og knapphet – fremtrer flere forklaringer:

Sosialt bevis og liking (sympati)

Velgere lar seg påvirke av hva “flokken” gjør, og her har Høyre mistet momentum. Mange tidligere Høyre-velgere har strømmet til Frp og Ap etter hvert som Arbeiderpartiet fikk vind i seilene med ny optimisme og en revitalisert partiledelse. Når folk ser at “alle andre” forlater et parti, vil mange følge etter – sosialt bevis er sterkt i politikken. Samtidig har Høyres politikk ikke klart å begeistre den siste tiden. Partiets utspill, som for eksempel deres mye omtalte strømstøtteforslag i vinter, har ikke blitt godt mottatt av folk flest. I stedet har velgerne flokket seg om partier som fremstår mer samlende og positive i budskapet. Høyre har altså mistet både popularitet og den sympatieffekten som kommer av å være “vinnende lag”

Autoritet og konsistens

Erna Solbergs erfaring og autoritet var lenge Høyres største styrke. Men autoritet forutsetter at lederen fremstår solid – og her er inntrykket svekket. En rekke saker, fra habilitetsdiskusjoner til interne uro, har gnaget på Solbergs autoritet. Når lederen ikke lenger har vind i seilene, svekkes også velgernes tillit til hennes ekspertise. I tillegg har Høyre slitt med konsistensen i budskapene sine. Partiet har vært uklart og vinglete i kommunikasjonen om viktige saker, særlig innen strøm- og skattepolitikken, og dermed fremstått mindre pålitelig. Mangel på konsistent kurs bryter med et av Cialdinis nøkkelprinsipper – velgerne belønner vanligvis partier som er tydelige og standhaftige. Høyres uklarhet har således undergravet partiets troverdighet.

Knapphet og gjensidighet

Høyre har heller ikke klart å utnytte prinsippene om knapphet og gjensidighet. Det har ikke oppstått noen følelse av haste eller “nå eller aldri” rundt det å stemme Høyre – velgerne opplever tvert imot at det ikke er så farlig om man velger noe annet nå. Konkurrentene (Ap og Frp) har derimot vært dyktige til å signalisere at “det står mye på spill” i dette valget og dermed skape en opplevelse av knapphet – at hver stemme teller for å sikre ønsket politikk. På gjensidighetsfronten har ikke Høyre gitt velgerne sterke grunner til å føle at de “får noe tilbake” ved å støtte partiet. Det mangler tydelige lovnader om konkrete fordeler; Høyre har for eksempel ikke lovet de store populære skattelettelsene eller nye velferdsgoder som kunne fått folk til å tenke at “stemmer jeg Høyre, så får jeg denne gevinsten”. Dermed har de borgerlige velgerne i større grad latt seg friste av Frp (som lover kutt i bompenger, drivstoffavgifter osv.) eller Ap (som lover stabile priser og velferd). Høyre har simpelthen ikke skapt noen følelse av verken knapphet eller gjensidighet i sin kampanje.

Oppsummert

Høyre har ikke lykkes med å bruke Cialdinis påvirkningsprinsipper effektivt, og det forklarer mye av nedturen. De mangler sosialt bevis – snarere har flukten fra Høyre blitt selvforsterkende – og Solbergs autoritet er svekket. Partiet har ikke fremstått konsistent, ei heller skapt en knapphetsfølelse rundt sitt prosjekt eller appellert til gjensidighet ved å love velgerne attraktive goder. Resultatet ser vi i meningsmålingene: Høyre ligger nå på sitt laveste nivå på over 15 år, og velgerne strømmer til partier som oppfattes som mer relevante og engasjerende akkurat nå. Dette har skapt en helt ny situasjon i norsk politikk: For første gang siden 2005 ligger Høyre an til å miste posisjonen som det dominerende borgerlige partiet.

Skillelinjer i næringspolitikken: Høyre vs. venstresiden

Høyres dramatiske fall handler ikke bare om kommunikasjon og kampanje; det reflekterer også reelle politiske skillelinjer som har blitt tydeligere. For næringslivet merkes dette i form av ulike ideologiske prioriteringer fra høyresiden og venstresiden. Hva skiller så høyre- og venstresiden i næringspolitikken anno 2025?

Kort oppsummert lover borgerlige partier mer skattelettelser, mindre byråkrati og mer markedsfrihet, mens de rødgrønne partiene (Arbeiderpartiet med støttepartier) fokuserer på forutsigbarhet, aktiv statlig omstilling og rettferdig fordeling av byrdene.

Blant de konkrete forskjellene finner vi skattepolitikken. Arbeiderpartiet har i sitt program for 2025–2029 lovet å fryse det samlede skatte- og avgiftsnivået for både bedrifter og personer gjennom hele perioden – med selskapsskatten videreført på 22 prosent og ingen planer om nye skatter. Dette betyr at Ap går til valg på at skattene verken skal opp eller ned, men ligge stabilt.

Høyre derimot mener at skattenivået i Norge allerede er for høyt og hemmer verdiskapingen. De borgerlige ønsker skatteletter der det er mulig. Særlig peker de på formuesskatten – Høyre og Frp vil redusere eller fjerne den, fordi de mener formuesskatten rammer norskeide bedrifter og investeringsvilje negativt. Her ligger en tydelig ideologisk skillelinje: venstresiden forsvarer formuesskatten som et omfordelende bidrag til velferdsstaten, mens høyresiden ser den som en straff for å eie og investere i Norge.

Et annet stridstema er byråkrati og reguleringer. Høyreprofilen er tradisjonelt å forenkle og kutte i byråkrati. Et konkret eksempel er at Høyre og næringslivet har reagert kraftig på at AP, SP og SV la ned Regelrådet i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett (RNB) – et organ som skulle bremse unødvendig regulering – noe de borgerlige mener var et skritt i feil retning. Venstresiden svarer at de satser på andre måter å forenkle på, blant annet gjennom digitalisering av tjenester og én portal for statlige støtteordninger til bedrifter. I revidert budsjett fjernet Ap/Sp-regjeringen også den ekstra arbeidsgiveravgiften på høye lønninger, etter kritikk fra spesielt teknologinæringen. Dette viser at også venstresiden lytter til næringslivet i enkeltsaker, men de gjør det uten de store ideologiske fanfarene – budskapet deres er stabilitet framfor dramatiske kutt.

Også næringsrettet støtte og grønne satsinger skiller fløyene. Ap og deres samarbeidspartier vil bruke staten aktivt som partner i det grønne skiftet – med støtteordninger for ny teknologi, grønn industri, eksportfremme og risikoavlastning for bedrifter som satser på omstilling. De har satt mål om 50% økning i fastlandseksporten innen 2030 og ønsker å dra næringslivet med på laget gjennom strategiske investeringer i batterier, havvind, hydrogen m.m. Høyresiden applauderer satsing på grønn teknologi, men de er mer skeptiske til statlig aktivisme og ønsker i større grad at markedet selv skal drive frem løsningene. De frykter byråkrati og skjev konkurranse ved for mye statlig styring, og etterlyser raskere saksbehandling og flere generelle skattekutt fremfor øremerkede støttepakker.

En fersk forskjell har også oppstått i energipolitikken og grep for folks økonomi. Som nevnt har Ap-regjeringen (med støtte fra SP og SV) innført Norgespris på strøm for husholdningene – et tungt subsidiert pristak på strøm på 40 øre/ kWh. Høyre og Frp mener dette er feil medisin og har truet med å avvikle Norgespris-ordningen dersom de kommer til makten. Dette har likevel blitt redusert til at de først vil utrede en ny ordning, før de iverksetter noe nytt. De borgerlige foretrekker markedsbaserte løsninger og direkte skattelettelser fremfor subsidierte makspriser. Venstresiden argumenterer på sin side for at staten bør gripe inn i ekstreme tider for å beskytte folk og industri mot prisgalopp – slik Norgespris nettopp gjør – og at offentlig inngripen kan være midlertidig til energimarkedet stabiliseres. Her ser vi et klassisk ideologisk skille: markedsstyring kontra statlig styring, hvor næringslivet må navigere i spennet mellom forutsigbare lave priser og frykten for politisk inngripen i markedene.

Bottom line: For bedrifter betyr et rødgrønt styre trolig stabilitet i skattesatser, fortsatt trykk på grønn omstilling og offentlige støtteprogrammer, samt tiltak som Norgespris som indirekte øker husholdningens kjøpekraft (noe som kan gi økt innenlandsk etterspørsel). Et borgerlig styre vil derimot bety forventninger om skattelettelser (f.eks. lavere formuesskatt), en mer markedsorientert tilnærming i energipolitikken og en politikk som i større grad vektlegger generelle rammevilkår fremfor skreddersydd statlig støtte. Begge sider lover forenkling for næringslivet, men angriper det fra litt ulik vinkel. Hva man foretrekker, kommer an på om man som bedrift verdsetter forutsigbarhet og statlig drahjelp høyest, eller lavere skatter og fri konkurranse.

Valgkampen 2025: Hva står på spill?

Vi går nå inn i innspurten av valgkampen 2025 med et politisk landskap få hadde forutsett for bare ett år siden. Meningsmålingene i juni viser at Arbeiderpartiet har rykket ifra som landets klart største parti med rundt 30%oppslutning, mens Høyre har falt helt ned mot 15–16%. Fremskrittspartiet seiler nå i medvind med over 20% og er landets nest største borgerlige parti. Oppsummert peker dagens tall mot et rødgrønt flertall på Stortinget – Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV, Rødt og MDG vil samlet kunne få godt over 85 mandater dersom disse tendensene holder seg – mens de borgerlige partiene sliter, særlig ettersom både Venstre og KrF balanserer faretruende rundt sperregrensen i flere målinger.

Likevel: ingenting er avgjort. Vi har foran oss en sommer og tidlig høst der mye kan skje, og flere faktorer vil avgjøre hvem som vinner valget i september. Blant de viktigste er:

Økonomisk trygghet vs. forandring

Fortsetter velgerne å ha tillit til at Ap og de rødgrønne kan sikre stabil økonomi og trygt lederskap gjennom den grønne omstillingen Norge står i? Eller ønsker de et skifte? Regjeringen vil bruke rentekuttet og den økte kjøpekraften som bevis på at deres kurs virker, men et nytt økonomisk sjokk kan raskt endre stemningen

Borgerlig mobilisering

Klarer høyresiden å finne en sak som tenner entusiasme? Skattespørsmål, forsvar av privat eierskap, effektiv offentlig sektor – dette er klassiske borgerlige fanesaker. For at det skal monne må Høyre/Frp fremstå som et troverdig styringsalternativ til Støres regjering, ikke bare et protestvalg. Erna Solberg har annonsert at Høyre vil spisse budskapet i valgkampinnspurten; det gjenstår å se om de finner sitt “momentum” i tide.

Den grønne omstillingen og energipolitikken

Valgkampen vil også dreie seg om hvordan Norge skal navigere det grønne skiftet. Strid om vindkraft, oljeleting, strømpriser og eksportindustrien kan tilspisse seg. Ap har lagt frem ambisiøse planer for grønn industri og klimakutt, men Frp håper å mobilisere misnøye mot bompenger, høye drivstoffpriser og det de kaller symbolpolitikk. Hva som skjer med strømprisene utover høsten (blir det en ny prisspik eller roer det seg?) kan påvirke velgernes prioriteringer.

Politiske skandaler eller “oktoberoverraskelser”

Norske valg pleier å være relativt stabile, men man kan ikke utelukke at nye saker dukker opp – enten det gjelder politikernes troverdighet, utenrikspolitikk eller noe uforutsett. I skyggen lurer også andre viktige temaer som kriminalitet, helsevesenets tilstand og folks hverdagsøkonomi. Et parti som klarer å sette dagsorden med en slik sak kan kapre viktige prosentpoeng på tampen

Småpartier og sperregrensen

Hvordan de mindre partiene gjør det, kan avgjøre blokkstillingen. Venstre, Kristelig Folkeparti og MDG svever alle rundt sperregrensen (4%). Om én eller flere av dem faller under, kan mandater flytte seg og potensielt vippe flertallet. Særlig borgerlig side er avhengig av at både Venstre og KrF kommer over for å ha en matematisk mulighet. Dette gjør valgkampen svært nervepirrende for disse partiene – de må både profilere egen politikk sterkt og samtidig passe seg for ikke å drukne i blokkpolitikken.

Generasjonsskillet blant velgerne

Det er tegn til et generasjonsskille i velgermassen: Unge menn tenderer mot høyresiden (Frp/Høyre), mens unge kvinner i økende grad støtter venstresiden (Ap/SV/MDG). Utfallet i 2025 kan påvirkes av om denne polariseringen forsterkes. Begge blokker forsøker å appellere til de unge – for eksempel gjennom klimapolitikk (viktig for mange unge kvinner) og gjennom rus-/innvandringspolitikk (saker som engasjerer en del unge menn).

Ungdommens stemmegivning kan dermed vippe noen marginale mandater.Per juni er Arbeiderpartiets Jonas Gahr Støre altså favoritt til å fortsette som statsminister, mens Høyre står overfor sin største utfordring på mange år. Men valgkampen har så vidt begynt. Vi kan forvente en av de mest spennende og uforutsigbare innspurtene i nyere tid. 2025-valget står om store veivalg for Norge: tempoet i klimakutt, næringslivets rammebetingelser, skattenivået, og ikke minst hvilken rolle staten skal ha i å trygge folk gjennom urolige tider.

Trenger du en analyse tilpasset din virksomhet?

For norske virksomheter, både i privat og offentlig sektor, gjelder det nå å følge nøye med. Hva betyr valgutfallet for din virksomhet? Ulike regjeringer vil ha ulike konsekvenser for skatt, støtteordninger, reguleringer og markeder. Nucleus følger utviklingen tett og bistår en rekke virksomheter med analyser av politiske endringer.

Ta gjerne kontakt med oss i Nucleus for en prat om hvordan din bedrift kan tilpasse seg – og påvirke – sine rammebetingelser i møte med det nye politiske landskapet etter valget 2025. Vi tilbyr dypere innsikt og skreddersydde råd, slik at du kan stå best mulig rustet uansett hvem som vinner valget.

Spørsmål?

Har du spørsmål, eller noe vi kan hjelpe med? Ikke nøl med å ta kontakt.

Leif Iversen, seniorrådgiver

+47 928 45 173 lei@nucleus.no