Politisk og økonomisk kalender 2025

I denne kalenderen fra Nucleus gir vi dere en særskilt oversikt over de viktigste politiske og økonomiske aktivitetene i første halvår 2025, og som vil påvirke rammebetingelsene dere opererer under. I tillegg legger vi som vanlig med en kvartalsvis oversikt over viktige økonomiske og politiske datoer.

Utvalgte områder

For noen uker det har vært! Den politiske virkeligheten, både i USA og i Norge, har jo overgått de mest spennende episodene av House of Cards. Og det har så vidt startet. Trump har vist at han mener alvor med sine trusler om handelskrig, og her hjemme venter det basketak om både strøm og sykelønn og muligens økte tollsatser fra Trump, for å nevne noe. I slike usikre tider blir det ikke lett å manøvrere for ledere av norske virksomheter. I denne kalenderen tar vi deg likevel gjennom noen av de sakene vi tror kommer til å prege samfunnsdebatten og nyhetsbildet det neste halvåret. Vi starter i Norge, så til USA før vi avslutter med EU og Europa.

1. Jens er tilbake – det forandrer mye!

Hvis vi skal starte her hjemme, er det viktig å gå noen måneder tilbake i tid for å forstå det som nå skjer i Ap. I desember sprakk nyheten om at det var sterke krefter i sving i Arbeiderpartiet som ønsket å kaste statsminister og partileder Jonas Gahr Støre. Det hadde ulmet lenge og nå tenkte noen at tiden var inne. I ettertid virker det åpenbart at de bommet på både strategien og effektueringen. For det første kjente for mange til planene, slik at de ble lekket. For det andre viste Gahr Støre at han ikke bare har lest boken til Machiavelli, men at han vet hvordan den brukes også. Noe av det første han gjorde var å bli mer synlig, og ta grep i media med budskapet om at han var helt sikker og trygg på at han hadde den nødvendige tilliten som skulle til. Dette overrasket nok mange.

I Aftenpodden forleden avslørte Jonas at når han ble kjent med ryktene om at noen ønsket å kaste han, så bestemte han seg for å ta opp kampen: «Da gikk det et eller annet i meg. De skal jammen få se hvem jeg er og hva vi står for».

Så var nok timingen på hans siden når han ble presentert på en veldig sympatisk måte i NRKs program A-laget. Vi fikk se en litt annen side av Jonas. Så kom NHOs årskonferanse, hvor han nok ikke i utgangspunktet hadde så mange venner. Men jeg satt selv i salen og kunne merke at han tok salen med storm. Lett, ledig, humoristisk og med tydelige budskap. Det var virkelig en annen Jonas man opplevde.

Det neste trekket til Jonas handlet om de tre EU-direktivene og konflikten med Senterpartiet (Sp). Her viste han igjen handlekraft og med et tydelig budskap, i en urolig tid, om at nå måtte landets interesser gå foran alt annet. Og at det var hans ansvar som statsminister. Vips, så trakk Sp seg fra regjeringen. Men ikke nok med det. Nærmest dagen etter at Sp var ute av regjeringskontorene så kom Jonas på banen igjen med forslag om strømstøtten, Norgesstrøm. På den måten brukte han momentumet og stjal nærmest narrativet fra både Sp og til og med FrP. Nå var det Ap som tok styringen på utviklingen i saken.

Utmanøvrerte motstanderne, skapte intern mobilisering

Så kom den store bomben. Få, om enn noen, hadde i sin villeste fantasi tenkt at Jens Stoltenberg kunne tenke seg å komme tilbake til norsk politikk. Nå skulle han ta det litt roligere og ha god tid til spennende, internasjonale oppdrag, og ikke minst lansere boken sin til høsten. Så ringte altså Jonas og lurte på om han kunne tenke seg et krevende, men viktig oppdrag for landet – på nytt å bli landets finansminister. Pliktfølelsen til Jens slo til og han sa altså ja. Og dermed satte Jonas endelig punktum, spikeren i kisten, for de som ønsket å bytte han ut. De hadde ettertrykkelig blitt utmanøvrert. Jonas har klart å samle et lag som skaper voldsom begeistring og mobilisering internt i partiet, og landsmøtet til Arbeiderpartiet til våren kommer til å bli en parademarsj for han.

Men selv om Arbeiderpartiet nå får en liten fremgang på meningsmålingene, før også en eventuell Jens-effekt slår til, blir det ikke noen «walk-in-the-park» frem til valget i september. Det er flere humper i veien, som kan ødelegge for Arbeiderpartiet, og en eventuell ny rød-grønn regjering. La meg nevne noen:

• Velgere har kort hukommelse. Selv om Ap skulle få en økt oppslutning den nærmeste tiden, er det lenge til selve valget. Og folk bestemmer seg i betydelig grad rett før selve valgdagen – hvor situasjonen kan se helt annerledes ut enn i dag.
• Selv om Ap tok et aktivt grep om strømsaken, er den ikke vedtatt av stortinget ennå. Og det har kommet enkelte kritiske røster mot ordningen som er foreslått, ikke minst at det er særlig de som bruker mye strøm som vil ha nytte av den. I tillegg reduserer den muligheten for økt energieffektivisering fordi det nå blir mindre attraktivt å satse på solceller, varmepumper mm.
• En Ap-regjering må regne med å bli møtt med kraftig skyts fra Sp, som nå øyner en mulighet for å spisse egne standpunkter, og bruke motstanden mot EU/EØS for alt det er verdt. Også i FrP sliper de knivene og vil også bruke strømsaken og motstanden mot EU-direktiver i sitt skyts mot Ap-regjeringen.
• Selv om regjeringen til Jonas har sagt at de fortsatt skal regjere med utgangspunkt i Hurdalserklæringen må de være forberedt på å kjøre slalom i Stortinget denne våren. Og flere viktige saker skal særlig gjennom finanskomiteen, blant annet revidert budsjett (mai), perspektivmeldingen, finansmarkedsmeldingen og fondsmeldingen.
• President Trump har iverksatt sin plan for å øke tollsatsene fra Canada, Mexico og Kina. Selv om noe er satt på hold, har det allerede ført til en svekket krone, og kan potensielt bidra til at Norges Bank ikke reduserer renta så raskt eller kraftig som tidligere anslått. Det første signalet får vi allerede i mars.
• Hvis Trump nå også iverksetter økte tollsatser fra EU, så vil også Norge bli rammet hardt, og særlig hvis vi ikke innlemmes i EUs mottiltak. Det er ikke gitt at Norge får støtte fra EU og det er allerede kritiske røster, blant annet i Danmark, mot Norges manglende støtte til Ukraina samtidig som vi tjener masse på høye energipriser. I EU finner du også de som mener at Norge har altfor passive i å oppfylle våre forpliktelser gjennom EØS-avtalen, så hvorfor skal da EU blidgjøre Norge gjennom å inkludere oss i deres fellestiltak mot eventuelt Trump.
• Til våren skal også partene i arbeidslivet gjennom et lønnsoppgjør, og det er ventet hard kamp om sykelønnsordningen, inkludert en mulig ny IA-avtale. For Ap og ikke minst LO er dette en sak som de har stort eierskap til, og hvor de nok også vet at de har solid støtte i befolkningen for. Her kommer ikke LO til å gi seg uten kamp, og det kan fort føre til streik. Spørsmålet er om en streik, i en tid hvor Ap regjerer alene, kan påvirke Ap i en negativ retning.
• I tillegg ligger det et betydelig forventningspress nå på Jonas, og særlig med Jens på laget, om å levere politikk som folk kan tro på og som de ser resultater av. Det som blir spesielt viktig å levere på er bidrag som gir lavere inflasjon, bedre kronekurs og deretter lavere rente. De har kort tid på seg til å vise at det fungerer bedre med en ren Ap-regjering.

Hvordan Støre-regjeringen håndterer disse sakene avgjør dermed også om de klarer å hente tilbake de 300 000 velgerne som stemte på Ap i 2021, men som i desember sa de ville stemt på et borgerlig parti (FrP, H eller V) eller sitte på gjerdet. En stor oppgave, men ikke umulig.

Selv om Jonas har sagt at de fortsatt skal regjere på grunnlag av Hurdalsplattformen, og har budsjettkamerater i Sp og SV, så kommer vi nok til å se et mer spisset Ap fremover. Jonas har allerede i Stortinget varslet om de 10 sakene som vil stå øverst på agendaen til regjeringen. Og utenriksminister Espen Barth Eide har allerede varslet at det blir det et helt annet tempo fremover i arbeidet med å implementere EU-direktiver.

Det er likevel fortsatt viktig å huske på at det er lenge igjen til selve valget, så ingenting er avgjort.

PS! De første meningsmålingene i forbindelse med regjeringsskiftet viser at Ap gjør et solid byks. Målingen til Alltinget, som ble avsluttet dagen før den nye regjeringen kom på plass ga Ap en fremgang på 3,9 prosent. Den viste fortsatt borgerlig flertall, men H og FrP får ikke flertall alene. Tirsdag satte TV2 i gang en ekspressmåling etter at den nye regjeringen var på plass. Den ga Ap en fremgang på hele 5,9 prosentpoeng, til 25,7 prosent. Så kom meningsmålingen fra Nettavisen/InFact torsdag 6. februar som ga AP en oppslutning på hele 30,7 prosentpoeng.

Hvordan skal de andre partiene nå manøvrere?

I Høyre er det nok nå intense diskusjoner om hvordan de skal møte Jonas og Jens. Usikkerhet i egen organisasjon er aldri et godt utgangspunkt for den lange valgkampen som allerede er i gang. For selv om Erna internt har full kontroll og styrer med stødig hånd, hører jeg stadig flere som mener hun har mistet det litt. Det er likevel ingen pågående diskusjon om lederskifte i partiet. Tina Bru sa litt overraskende rett før jul at hun ønsket å fortsette som nestleder, selv om har frasagt seg gjenvalg til Stortinget.

For Høyre virker det som de nå står ovenfor to utfordringer, og de er koblet sammen – og nært knyttet til Erna som både partileder og statsministerkandidat. Hvordan skal partiet komme på banen og fremheve sin politikk, uten at de kommer i konflikt med FrP. Det finnes nok de i Høyre som vil synes det er helt legitimt at Høyre og Frp blir så store at de kan styre alene. Men for de fleste vil det være en fordel å ha med både KrF og ikke minst Venstre for å sikre en balanse i politikken. De har sett hvordan det har gått med Ap, som bare regjerte med Sp. Hadde de fått med seg SV ville antagelig sentrum av politikken ligget hos Ap.

For Høyre vil det verste fremover være å havne i en skvis mellom Jonas på den ene siden og Sylvi på den andre siden. Erna har også den utfordringen at selv om hun er den ubestridte lederen i Høyre og populær i befolkningen så er det også en fare for at hun kan bli opplevd som litt kjedelig, utydelig og grå – og som har vært veldig lenge i politikken. To av de sakene som Høyre vil kjøre hardt på fremover handler om skatter og avgifter og den uforutsigbarheten mange i næringslivet har kjent på de siste årene. Men for at partiet ikke skal havne i båsen som «pengepartiet» vil de også fokusere mye på helse, ikke minst de lange helsekøene, men også resultater i skolen og den økende kriminaliteten. Særlig når det gjelder skatter og avgifter og kriminalitet vil de samtidig få hard konkurranse fra FrP.

For Senterpartiet er det ingenting som tyder på debatt om Trygve Slagsvold Vedum som leder, selv om det hevdes at han antagelig går inn i sin siste stortingsperiode. Det spennende her blir hvem som overtar etter Ola Borten Moe som nestleder. Det blir antagelig ikke Emilie Mehl siden hun kommer fra samme fylke som Vedum. Hun har samtidig nå fått den viktige rollen som finanspolitisk talsperson for SP i Stortinget. Det store spørsmålet blir hvordan de skal klare å vokse på meningsmålingene. De har fått en svak vekst på de målingene som er gjennomført etter at de gikk ut av regjering. Det er grunn til å tro at en av de sakene de vil prøve å kapitalisere på er diskusjonen om strømprisene, kraftkabler og at Norge må få bestemme selv og ikke Brussel. Partileder Vedum har i dag kommet med kraftig kritikk mot Aps klimapolitikk som han mener er for dyr og ikke gir effekt. I tillegg vil de nok også rette inn skytset på vårens landbruksoppgjør.

I Fremskrittspartiet har de fått en ny giv med Sylvi Listhaug som partileder. Hun virker å ha fått full kontroll over partiet, har både fått et ansiktsløft, bokstavelig talt, og fremstår tydelig med et gjentagende budskap. Med støtte fra ungdomspartileder Simon Velle har de tatt ungdomsvelgerne med storm, og hvor de suksessfylt har brukt TikTok som valgkampkanal. Sakene som Listhaug har lykkes med å presentere har særlig handlet om kraft og strøm, trygghet og kriminalitet og frihet fra skatter og avgifter. Spørsmålet er likevel om FrP har kommet i toppform litt vel tidlig.

For alle partiene, inkludert SV, MDG, Rødt, Venstre og KrF, blir våren spennende, da alle skal gjennomføre sine respektive landsmøter og gjennom det tydeliggjøre deres politikk for neste stortingsperiode.

2. Trump, Trump og atter Trump

Så er altså Trump på plass i det Hvite Hus. Det gjør verden med uforutsigbar og vi så det i forbindelse med innsettelsen, hvor han blant annet sa at USA vil ta tilbake eierskapet til Panamakanalen, at Danmark nok vil gå med på å selge Grønland og at Mexicogolfen nå skulle hete Amerikagolfen. Det var som en ikke visste om en skulle le eller gråte. Talen var ellers nokså blottet for saker om Europa og NATO, og det har sammenheng med at talen først og fremst var myntet på å tilfredsstille hans egne amerikanske velgere.

Men med en gang Trump kom på plass i kontorstolen begynte alvoret å synke inn. I forrige uke iverksatte han trusselen om en straffetoll fra Canada og Mexico med 25 prosent. Unntaket er energi fra Canada som fikk en tollsats på 10 prosent. Kina fikk en tollsats på 10 prosent på alle varer. Så har han gått tilbake og utsatt beslutningen, og karakterisert det hele som en seier. Han har likevel samtidig truet med EU med straffetoll, og det er foreløpig ingen signaler på at han har tenkt å reversere den trusselen. For Norge jobbes det nå hardt på to fronter, både å samkjøre seg med EU, men også forberede seg på egne tiltak.

Norske bransjer som selger varer til det amerikanske markedet, er særlig knyttet til sjømat, forsvar og energi. Men norske selskaper som selger til EU, og som er vårt største marked, kan også bli sterkt rammet ved en felles straffetoll mot EU. Et eksempel er norsk aluminiumsindustri bli rammet fordi de selger til europeisk bilindustri.

Norske selskaper bør også ha et fokus på det som skjer innen tech-industrien. Mange av disse støttet Trump. Både Musk, som eier X, og Zuckerberg som eier Meta, har gjort deres kanaler til et sted hvor falske eller i beste fall villedende informasjon øker i omfang. Potensielt kan dette true det liberale demokratiet vi kjenner, og norske selskaper kan bli utfordret på om de moralsk eller etisk bør bruke disse kanalene.

På den annen side er det viktig for norske selskaper å være åpne for om det finnes forretningsmuligheter i den gjeldende situasjonen. Er det mulig å etablere lokal produksjon i USA, eventuelt inngå strategisk partnerskap med amerikanske selskaper, blant annet innen AI eller digital transformasjon. Og selv om USA har trukket seg fra Parisavtalen, så finnes det nok av amerikanske selskaper som ønsker å fortsette satsningen på grønn og klimavennlig teknologi. Her ligger Norge langt foran.

3. Hva skjer i Europa og EU?

Om kort tid, nærmeste bestemt 26. februar, legger EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen frem «Ren Industriavtale» (Clean Industry Deal), og som blir kommisjonens flerårige plan knyttet til energikrevende industri og klimavennlig teknologi – og som samtidig kombineres med økonomisk konkurranseevne. Det er grunn til å tro at den vil få like stor betydning som «Green deal» / «Fit for 55» har hatt frem til nå. For norske virksomheter, både i privat og offentlig sektor, er det derfor all grunn til å følge aktivt med siden mye vil bli relevant og påvirke norske virksomheter.

Bakgrunnen for Ren Industriavtalen er to store rapporter som ble presentert for EU-kommisjonen i 2024, og som tar for seg hvordan EU kan styrke sin konkurransekraft og økonomiske resiliens. Den første rapporten, ledet av Enrico Letta, ble presentert i april 2024 og fokuserer på EUs indre marked, mens den andre, skrevet av Mario Draghi, ble fremlagt i desember 2024 og handler om den fremtidige konkurransekraften til EU. Sammen gir disse rapportene en omfattende oversikt over nødvendige tiltak for å møte globale utfordringer og sikre EUs posisjon på verdensscenen.

Enrico Lettas rapport: Styrking av EUs indre marked

• Utvidet integrasjon: For å styrke EUs konkurranseevne anbefales tettere integrasjon på områder som finans, telekommunikasjon og energi. Dette inkluderer opprettelsen av en kapitalmarkedsunion for å kanalisere privat sparing til investeringer i europeiske bedrifter.
• Konkurransedyktighet: For å konkurrere globalt foreslås det å skape større og mer motstandsdyktige bedrifter. Ett forslag er opprettelsen av et økonomisk sikkerhetsråd (Economic Security Council) for å styrke konkurranseforholdene.
• Femte frihet: Lettas rapport introduserer ideen om en ”femte frihet”, som innebærer fri bevegelse av forskning, kunnskap, innovasjon og utdanning på tvers av medlemslandene.
• Infrastrukturinvesteringer: Massiv investering i EUs infrastruktur, særlig elektrisitets- og distribusjonsnett samt hydrogeninfrastruktur, er nødvendig for å møte fremtidens energibehov og teknologiske utfordringer.
• Regelverksharmonisering: For å fremme enhet i det indre marked foreslås det å bruke forordninger for strengere harmonisering, inkludert etableringen av en europeisk ”Code of Business Law”.
• Helsesektoren: Økt felles marked på helsesektoren, inkludert tilgang til europeeres helseopplysninger, foreslås for å forbedre helsevesenet på tvers av medlemslandene.

Rapporten understreker behovet for raske og omfattende endringer for å hindre at EU taper konkurransen mot USA og Kina.

Mario Draghis rapport: EUs fremtidige konkurransekraft

• Svekket konkurranseevne: EU står overfor svakere produktivitetsvekst sammenlignet med USA og Kina. Høye energipriser er spesielt skadelige for energiintensive industrier, og dette svekker EUs globale konkurranseevne.
• Massive investeringer: Draghi anbefaler investeringer på 750-800 milliarder euro årlig for å sikre EUs fremtid. Hovedfokus bør være på innovasjon, avkarbonisering og økt sikkerhet.
• Strukturelle endringer: Rapporten foreslår dypere integrasjon mellom EU-landene, med begrensning av medlemslandenes vetorett for å fremme mer effektiv beslutningstaking.
• Sektorspesifikke tiltak: Ti nøkkelsektorer, som bilindustrien, energi, digitalisering og avansert teknologi, blir identifisert som kritiske for EUs fremtidige konkurransekraft.
• Finansielle reformer: Draghi anbefaler opprettelsen av en bankunion og kapitalmarkedsunion, samt felles EU-lån for å finansiere nødvendige investeringer i fremtidens industrier og infrastrukturer.

Uten radikale endringer sier Draghi at EU risikerer å sakke akterut i den globale konkurransen, spesielt innen fremtidsrettede sektorer som teknologi og grønn omstilling.

Felles anbefalinger og konklusjoner

Begge rapportene understreker behovet for omfattende reformer og investeringer for å sikre EUs fremtidige konkurranseevne. De fremhever nødvendigheten av:

• Økt økonomisk integrasjon og harmonisering på tvers av medlemslandene
• Styrking av EUs globale posisjon gjennom investeringer i innovasjon, teknologi og infrastruktur
• Fokus på bærekraft, avkarbonisering og grønne investeringer
• Forbedret beslutningstaking og samarbeid på tvers av sektorer for å møte utfordringene fra globale konkurrenter som USA og Kina.

Rapportene peker på at EU må handle raskt for å styrke sin konkurranseevne, sikre økonomisk resiliens og være i stand til å konkurrere effektivt i en global økonomi preget av teknologisk utvikling og klimautfordringer.

Valg i Tyskland – kan påvirke EU og Europa

I november 2024 sparket forbundskansler Olaf Sholz hans finansminister Christian Lindner fra det liberale partiet fordi de krevde skattelettelser, nedskjæringer og utsettelse av klimaambisjonene. Det har også vært interne stridigheter i regjeringen om støtte til Ukraina. Den økonomiske og politiske situasjonen i Tyskland vekker nå bekymring i EU fordi landet spiller en så stor og viktig rolle i utviklingen av Europa. Og det er stor engstelse for den fremgangen til det høyreradikale partiet Alternative für Deutschland (AfD) og som nå har en oppslutning på rundt 20 prosent.

De siste prognosene viser at Angela Merkels parti CDU ser til å bli størst og ligger foreløpig an til å få ca. 30 prosent av stemmene. Spørsmålet er om hvem de vil ha med i en regjering for å få flertall i Riksdagen. Den antydes at CDUs leder Friedrich Merz kan søke støtte hos De Grønne. Han har tidligere sagt at «brannmuren» mot AfD skal bestå. Samtidig har Merz de siste ukene fremmet to forslag i nasjonalforsamlingen om å stramme inn loven om innvandring, og hvor han har søkt støtte hos AfD. Dette har han fått kritikk for av Angela Merkel.

Slik det ser ut nå kan valget i Tyskland ende med nok en koalisjonsregjering, som prøver å holde AfD utenfor. Men det bli en krevende situasjon fordi svært ulike partier må samarbeide for å holde dem utenfor. I tillegg må regjeringen og forbundskansleren forholde seg til de 16 delstatene og deres «statsministre» som har fått økt makt.

NB! Det er umulig å skrive om Europa uten å nevne Ukraina. Skal du likevel holde deg oppdatert om situasjonen så kan vi sterkt anbefale å følge en god venn av Nucleus, nemlig Jørn Sund-Henriksen. Han er en av landets fremste eksperter på Ukraina og skriver jevnlig oppdateringer i Nettavisen. I tillegg leder han den prisbelønte Ukrainapodden.